Skriv inn passordet ditt for å se kommentarer.
24
jul
15
feb
Bli venn med tiden – Sigmund Hågvar
Jeg antar det er en slags uuttalt grense for hvor mange selvutviklingsbøker man kan lese etter hverandre før alarmklokkene hos en eller annen verneanstalt går av. Men om man definerer den forrige etikk-boken som, ja, en etikkbok, får vel én bok gå greit, eller hva?
Bli venn med tiden handler om tidspress, tidsklemma, stress, planlegging og en hel haug lignende begreper. Det er en slags verktøybok som prøver å gi deg tips til hvordan du kan få bedre tid både på jobben, hjemme og ikke minst i skjærsilden mellom de to. Hemmelighetene i boken er stort sett ikke noe mer enn selvsagtheter; på jobb må man planlegge, lage lister, tørre å lukke døren og gi seg selv uforstyrret tid (han nevner verken MSN, facebook eller vg.no, men jeg antar det samme gjelder for disse), og man må kjenne på når man jobber best. Personlig er den mest effektive dagen jeg har hatt det siste året dagen etter at jeg ved et uhell slettet all personinformasjon i det store kontrollprosjektet på jobben to uker før vi skulle lansere, hvor jeg fra sju om morgenen til ni om kvelden satt og bladde gjennom papirversjoner av rapportskjemaer og plottet dem en og en inn igjen i systemet. Men jeg er ikke dermed sikker på om min effektive tid nødvendigvis er hele perioden mellom sju og ni – kanskje handler det litt om tidsfristpress og flauhet også?
På hjemmebane mener Hågvar at det viktige er å (japp) planlegge. Og å gi hverandre fri til opplevelser, naturbegivenheter, kameratgjenger, og ikke minst måloppnåelse – om det så er språkkurs eller fjellklatring. Nok en gang stort sett selvsagtheter, men allikevel ligger det en slags kime til inspirasjon i det hele – man får lyst til å følge rådene, om ikke annet så får å vise at man skal få det til.
Det er omtrent to uker siden jeg ble ferdig med boka, og jeg husker fremdeles tips nummer én om å planlegge. Og planlegge skal jeg, jeg må bare få ferdig et par av tingene som virkelig haster først.
Sic.
28
jan
D-dagen
D-dagen handler ironisk nok ikke om D-dagen, eller iallefall ikke bare om D-dagen. Forsåvidt forståelig nok, i og med at selve D-dagen faktisk kan ha vært noe av det minst risikofylte ved denne militære operasjonen. Read the rest of this entry »
5
jan
Pompeii – Robert Harris
Jeg har et vagt minne av å ha lest om denne boken i Nick Hornbys The Complete Polysyllabic Spree, hvor den, hvis jeg husker rett, blir presentert som boken skrevet av Nick Hornbys svigerbror. Isåfall er den jo spennende bare utifra dét – Er det noen sammenheng mellom inngiftede familiemedlemmer og kvaliteter på bøker?
Pompeii er i utgangspunktet et litt, hva skal man si, kjedelig tema. Man har jo på mange måter allerede sett hvordan det går. Vulkanen eksploderer i et flammende inferno, alle dør og blir begravet som kjempeinteressante levninger vi kan finne igjen flere tusen år senere og virkelig skape en turistmagnet av. At bokens første ti sider var anmeldelser – udelt positive, naturligvis – bidro heller ikke til noe mer enn et middels lunkent forventningsnivå.Men til tross for – eller kanskje på grunn av? – at man vet hvordan det går, var det liksom noe der allikevel.
Den handler om den nye akvadukt (hvordan skrives egentlig det der på norsk??)-ansvarlige i den lille bukta med Herculaneum og Pompeii og de andre dødsdømte tettstedene. Forgjengeren hans forsvant på mystisk vis, nå har vannet blitt borte, og en hel rekke merkelige naturfenomener gjør ham mistenksom og urolig for hva som kan komme til å skje. Men med akvaduktansvarlige i flere generasjoner foran seg, kan han da virkelig ikke gi opp. Og når han møter en vakker datter av en korrupt byleder, får han enda mer å sysle med..
Boka er skrevet godt. Den er spennende, interessant, og lærerik (nå kan jeg alt om akvadukter (??) i romertiden – og er faktisk ganske imponert – visste du for eksempel at de må ha en viss høydeforskjell pr meter? Heller den for mye går vannet for fort, og rørene slites for fort. Heller den for lite blir vannet stillestående, vondt og farlig.), og av bøkene jeg har lest det siste året, tror jeg denne er en av de det har vært vanskeligst å legge fra seg.
7
des
Veier til et godt liv
Henrik Syse holdt et fantastisk foredrag på Barne- og Likestillingsdepartementets kontaktkonferanse 2007. Temaet var etikk, eller rettere sagt: Organisasjonenes samfunnsansvar. Han pratet om de forskjellige formene for etikk, dette med at de forskjellige variantene av etikk nærmest er som gardintrapper som hjelper oss å komme litt i høyden, de hjelper oss å se ting i et annet lys, et annet perspektiv, enn vi gjør til vanlig, og det er viktig. Både for oss enkeltmennesker og for organisajsonene vi representerte. Read the rest of this entry »
31
okt
Vi, de druknede
Vi, de druknede er for dansk sjømannsliv det Ringenes Herre var for Middle Earth, episke slag, store magikere og fantastiske skapninger på eventyr i de mest utrolige verdener. Man får liksom bare en slags merkelig trang til å være der, til å bli med, til å oppleve det selv – I den grad man ikke allerede gjør det bare ved å lese boka. Read the rest of this entry »
3
okt
Til Musikken – Ketil Bjørnstad
Det var en fin bok. Det var ikke det. Interessante karakterer. Karakterer jeg kan like. Handling som er spennende. Et halvt øyeblikk lurte jeg faktisk tilogmed på om det skulle gå bra eller ikke. Men den manglet litt. Det bittelille. Der handlingen, dialogene, karakterene trengte det mest, sviktet anslaget, som Bjørnstad ville skrevet. Situasjonene ble ulne, de manglet den nærheten, den klarheten og tydeligheten, den intensiteten for eksempel Lars Saabye-Christensen ville gitt dem. Forfatteren forteller at karakteren er sint. Men jeg skjønner det ikke utifra hva karakteren sier eller gjør. Det føles falskt.
Allikevel. Boken er varm. Den er god. Den forteller om ungdommer som ikke er som alle andre. Det er en historie verdt å få med seg. Og jeg tror nok jeg vil anbefale den for de aller fleste.