0
11
jan
Moritz Nachtstern – Falskmyntnerne i Sachsenhausen
2
jan
Max Manus – Det vil helst gå godt & Det blir alvor
Jeg leste ut denne boka på bussen til byen i morges. Hele dagen gikk jeg med rak rygg og hevet hode i glede over den fred og frihet vi nyter godt av – men som vi på ingen måte bør gå rundt og ta for gitt. Det er faktisk ikke mer enn noen få titalls år siden gatene var fylt av en fremmed krigsmakt, siden landets frihet stod på spill, og siden menn og kvinner jobbet hardt og iherdig og med livet som innsats på vegne av flere enn seg selv.
Max Manus var ikke først og fremst forfatter. Men det gjør egentlig ikke noe. Dette er ikke først og fremst litterære bøker, det er fortellende bøker. Bøkene er spennende, ikke fordi de er godt skrevet (noe de igrunn ikke nødvendigvis er), men fordi historiene og hendelsene er så nervepirrende, og ikke minst fordi vi vet at de er virkelige, og ikke noe påfunnet og oppdiktet Hollywood-sprøyt.
Det er deilig å lese bøker som dette. Det er deilig å få ta del i en virkelighet og en tilværelse som må ha føltes så til de grader fargerik, utfordrende, spennende og nervepirrende. Og ikke minst er det deilig å lese at det fantes brødhuer og overfladiske fasademennesker den gangen også, men at landet allikevel klarer seg.
Boka inspirerer til en hel rekke tankeeksperimenter, kanskje uten å ha det til hensikt. Jeg tror all ungdom som leser denne boken tenker hvordan deres generasjon ville taklet en lignende situasjon. I 2008 2009 er ungdom mer slaskete, latere, tjukkere og mer bortskjemte enn noen gang. Vi er glassur-generasjonen som tar alt for gitt, og atpåtil i utakknemlighet. Men allikevel tror jeg det finnes mange som ville kunne gjort en god innsats om det ble nødvendig. Om det virkelig brant, og om man virkelig måtte.
Absolutt til å anbefale!
Sjekk også ut bokens nettsted, med litt diverse muligheter for videre utforskning. Selv om jeg virkelig savner innhold som ikke også finnes i boken..
8
des
Eivind Marienborg – Bare en kladd (1. utkast)
Skikkelig rart å lese ting man har skrevet selv, men litt morsomt også..! Jeg merker helt tydelig at denne boka er skrevet på en måned. Og at forfatteren er, vel, ikke forfatter. Hehe. Men samtidig synes jeg boka er grei nok i første halvdel, altså. Begynnelsen, hvor man møter karakterene og miljøene og alt det der synes jeg leverer til ihvertfall 70%. Resten, altså der hvor det er ment å ta seg opp litt i intensitet, forviklingene øker og spenningsnivået stiger, vel, der går det nok dessverre den ønskede og den faktiske kurven for kvalitet omvendt proporsjonalt med hverandre.
Men! Det er et førsteutkast. Og jeg er jo ikke forfatter. Ikke noe press, altså. Jeg er fornøyd, jeg, bare med å ha skrevet en hel bok som jeg tilogmed orket å lese gjennom etterpå!
Sådetså 
14
nov
Fia-barnet
Overraskende fint, nært og sårt om Fia som må i fosterhjem fordi moren er alkoholiker. Det mest imponerende er hvordan Gunn Bohmann forteller fra Fias ståsted med så stor troverdighet og innsikt.
Absolutt en bok å anbefale!
10
nov
Kurt i tredje
Kurt i tredje er tre av bøkene om Kurt, som er truckfører. Jeg digget dem intenst, alle tre. Kurt! Kurt! Kurt! Best! Best! Best!, som han sier selv.
7
nov
Jostein Gaarder – Maya
Jostein Gaarder er bra. Maya var ikke fullt så bra. De første 250 sidene var ok. Så var de neste 100 faktisk ganske så bra. Og så kom de siste 50, eller nærmere bestemt 52, og de var ikke riktig såå gode igjen. Men, jeg koste meg, jeg. Jeg la den ikke fra meg. Den var ikke såå ille.
9
okt
Rune F. Hjemås – Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd
Jeg pleier å skrive her når jeg er ferdig med å lese en bok. Jeg har lest denne boka en gang, bladd gjennom en gang til, og leser favoritttekstene mine enda en gang nå. Men jeg tror aldri jeg kommer til å bli helt ferdig med den.
Denne boka berører meg. Den stikker en tresleiv gjennom brystet mitt, og rører rundt der inne. Den vekker minner, tanker, følelser og latter. Den gjør meg glad, trist, håpefull, sørgmodig, optimistisk. Jeg tar meg selv i å fnise høyt på bussen mens jeg leser, så de andre snur seg og ser rart på meg, men det gjør ikke noe. For jeg vet at de hadde gjort det samme, om de hadde lest den samme.
Denne boka er ein miksteip, står det på coveret. Og jeg skjønner hva de mener. Den består av korte tekster, sjelden lenger enn en side hver. Jeg blir sittende å bla i den, hoppe mellom tekster, finne frem favorittene, lese de igjen og igjen, bla meg gjennom de forskjellige delene, kjenne på minnene og følelsene som kommer frem fra dypet i meg selv med disse tekstene. Er jeg melankolsk, kan jeg finne frem en melankolsk tekst, og føle meg litt bedre. Er jeg stormende glad, kan jeg finne frem en tekst om naiv og lykkelig kjærlighet, og føle meg enda bedre.
Noen bøker anbefaler man fordi man kjenner de som skriver dem. Noen bøker anbefaler man fordi de er virkelig, virkelig gode. Jeg skal innrømme at jeg var litt usikker på hvilken av delene som var viktigst da Linn anbefalte denne, men alle mine mistanker blir satt til skamme allerede i andre setning.
Dette er en sånn bok som jeg får lyst til å lese høyt til alle jeg kjenner, og også til en god del jeg ikke kjenner. Jeg vil skrive av hele og legge den ut her, bare for å vise frem alle gullkornene, alle de rare og fine tankene i den. Jeg vil klippe ut alle sidene og henge de på veggen, så jeg av og til kan gløtte opp på dem og føle meg bittelitt klokere.
Jeg vil ha den med meg, alltid, bare i tilfelle.
Det er en sånn bok.
6
okt
Jostein Gaarder – Appelsinpiken
Jeg har lest den før, men husket lite av den, bare at jeg syntes den var fantastisk. Jeg likte den enda bedre denne gangen, og jeg vet med meg selv at dette garantert ikke er siste gang jeg leser denne.
Det er deilig å lese en bok full av visdom, av tanker om ting som føles viktige, en bok man får lyst til å lese høyt fra på bussen, en bok man ler av, gråter av, en bok man vil kjøpe og gi til alle man bryr seg om.
Appelsinpiken er en sånn bok. Igjen. Fremdeles.
Takk, Jostein Gaarder!