Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Det er en overdrivelse å si at jeg våkner, for jeg tror aldri jeg sovnet, og hvis jeg gjorde det drømte jeg at jeg lå våken og ikke fikk sove.
Det er rart å lese en bok om en ensom, suicidal gammel dame, og allikevel humre for seg selv over hvor mye jeg kjenner igjen av meg selv i den gamle damen. Kanskje sier det mest om meg. Men litt om boken sier det også. Den tar for seg tunge og dystre temaer, men med en varme og underfundig humor mange burde være misunnelige på. Boken er både jordnær og høytsvevende, og tidvis mer gaardersk enn Gaarder selv. Hvilket i min tilværelse er et kompliment.
Boka er dyster, og kan helt sikkert også leses som blodalvorlig samfunnskritikk. Hvor mange ensomme eldre lever liv som dette? Hvor lite skal til i hverdagen for å oppmuntre og glede dem?
Jeg tror man får mest ut av denne boka om man leser den med et smil. Eller kanskje med andre ord: før man blir altfor gammel og ensom.