Nick Hornby – Juliet, Naked
Jeg liker Nick Hornby. Jeg liker at han uansett hvem han skriver om klarer å skrive på en måte som gjør at jeg kan kjenne meg igjen. Jeg liker at han litt underforstått stiller gode spørsmål. Og jeg liker at han er morsom.
Egentlig føler jeg at jeg har vokst litt fra ham. Eller, mer presist: Jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde vokst litt fra ham. Nick Hornby var det jeg leste da jeg var femten og grublet på de store spørsmålene i livet, uten noen sinne å finne svarene. Nå har jeg blitt tjueseks. Det har skjedd en million ting siden jeg var femten. Jeg har opplevd en hel haug av ting. Lært masse, forstått masse. Allikevel grubler fremdeles på de store spørsmålene i livet. Og jeg har fremdeles ingen svar. Kanskje er det derfor Nick Hornby fremdeles er en av favorittforfatterne mine. Om jeg føler meg håpløs eller ikke, er jeg i det minste i godt selskap når jeg dykker ned i hans univers. Historiene hans handler om middelmådige gjennomsnittsmennesker som allikevel ender opp med en historie å fortelle. Kanskje ligger det et slags håp i et sånt syn på verden.
Juliet, Naked er en klassisk Hornby-bok. Liker du de andre, liker du denne. Mer er det vel ikke å si om den saken. Som de andre, gir også denne boka en slags trang til å få enda mer ut av livet. Selv om den egentlig handler om noe helt annet, antar jeg. Det er ingen høylydt ode til livet og lykken, men heller en stillferdig og tidvis artig og underfundig påminning. Tiden er lineær. Dagene og ukene og årene vi bruker opp nå, får vi faktisk aldri igjen. På en side er det kanskje ikke så farlig – livet er faktisk ikke over når man har passert tjue (eller tjueseks, eller førti). På den annen side må man sørge for å gjøre det beste ut av tiden man har.
Well,’ said Annie, ‘you can never go wrong not doing something. It’s only when you do things that you get into trouble.’
‘I suppose so,’ said Kath. ‘But now what?’
‘What do you mean?’
‘I mean, I’m seventy-seven and I never got into any trouble. So now what? Have you got a medal for me? You’re a museum director. Write to the Queen and tell her. Otherwise it was all a bloody waste of time, wasn’t it?’