Bøker jeg har lest

Hvordan var det egentlig mulig for Hitler å få med en hel nasjon på det vanviddet han gjennomførte fra han tok makten i 1933, til han tok sitt eget liv i 1945?

Sebastian Haffner skrev denne boken i 1939, men den ble ikke utgitt før i 1999. Manuskriptet ble først funnet etter hans død, og (beklager spoileren) ble heller aldri ferdigstilt.

Allikevel er det en gripende og dramatisk beretning. Som ung voksen idet Hitlers fremgang vokser, skildrer han hvordan han forsøkte å holde på sitt standpunkt og sin mening – som uenig med nazistene. Samtidig reflekterer han over hvordan han og alle andre tyskere bidro til å muliggjøre Hitlers maktovertagelse. Sebastian Haffner tok sin referendar-utdanning (noe tilsvarende jurist), og var som et akademisk og intellektuelt menneske av de første man ville forvente skulle gjøre opprør og yte motstand. Men hvorfor skjedde det ikke? Hvordan kunne et helt folk la seg blinde? Eller var de ikke blinde i det hele tatt, kun passive?

Det er lett å tenke at noe sånt aldri vil kunne skje igjen. At dersom en ny Hitler skulle dukke opp, ville vi alle reise oss unisont i protest, rope høylydt og protestere, og avverge en katastrofe. Men når man ser gjennom denne boken hvordan det store flertallet i Tyskland faktisk var uenig med Hitler til langt etter at han var kommet til makten, er det lett å bli skremt.

Hitlermaskineriet identifiserte raskt en ytre fiende, jødene og andre «undermennesker». Gjennom en gjennomorganisering av det tyske samfunn i HitlerJugend og de andre ungdoms- og voksenforbundene, skapte de et indre kameratskap, en sosial arena, som man kun fikk tilgang til dersom man stilte seg bak partiet og deres meninger. Og ikke minst forbød de alle opposisjon: Viste man åpenlyst at man var uenig partiet vanket ikke bare sosiale reaksjoner, men også fysiske og formelle. Selv om mange var uenige, og selv om de kanskje til og med var i flertall, var det umulig for dem å identifisere hverandre, og å samle seg. Man visste aldri hvem som var på sin side eller ikke.

Ofte hører man Hitlers fremgang forklart med at det tyske folk ikke visste bedre. Sebastian Haffner snakker varmt for det motsatte i denne boken. Når det ble forbudt for jøder å ha inntekt, kunne man umulig la være å «vite». Når Hitler rev ned den eksisterende rettsstaten, og byttet ut lovene med sine egne, kunne man umulig la være å «vite». Når Nazipartiet marsjerte gatelangs og banket opp alle som ikke gjorde nazihilsen til dem, kunne man umulig la være å «vite». Men ifølge Sebastian Haffner var det tyske folk rammet av en slags utopisk optimisme – og kanskje en liten bit naivite. Her fra 1932:

Det forferdelige som kom langsomt nærmere, motstandernes nervøsitet, det at de håpløst holdt fast på spilleregler som fienden brøt daglig, krigen som ble ført bare fra den ene siden, og den svevende tilstanden mellom «ro og orden» og «borgerkrig» (detvar ingen barrikader, men hver dag meningsløse og primitive slagsmål og skyting, overfall på «lokale partimedlemmer» og hele tiden døde).

(…)

Året 1939 smaker i hele Europa svært likt denne tyske sommeren i 1932. Man var nå virkelig bare en hårsbredd fra slutten.

(…)

Og likevel spredte det seg, den gang som i dag, i det siste, farligste og mest håpløse øyeblikket enda en gang en syk og saliggjørende optimisme, en spilleroptimisme, en munter tillit til at alt ville gå bra i siste øyeblikk. Var ikke Hitlers pengekasse tom? Er ikke Hitlers kasse fortsatt tom? Hadde ikke selv Hitlers tidligere venner nå endelig bestemt seg for å gjøre motstand? Har de ikke gjort det samme i dag? Var det ikke igjen kommet liv og bevegelse i det stivnede politiske bildet – akkurat som i 1939 i Europa? Den gang som i dag begynte man å leke med tanken om at det verste kunne være over.

I februar 1933 brant Riksdagen i Berlin, og Hitler var raskt ute med å plassere skylden hos kommunistene. Blant mange var det skepsis til om det kunne være kommunistene som stod bak, men det fikk ikke alltid utløp. Som følge av Riksdagsbrannen innførte Hitler flere nye lover, blant annet om telefonavlytting og kontroll av post.

At de fleste tyskere i februar 1933 trodde på den kommunistiske brannstiftelsen, kan man etter min mening ikke laste dem nevneverdig for etter alt dette. Men det man kan laste dem for er at deres forferdelige kollektive karaktersvakhet i nazitiden her viste seg for første gang, at saken for dem dermed var opp- og avgjort. At man tok fra dem, hver enkelt av dem, den lille forfatningsmessig garanterte personlige friheten og borgerverdigheten bare fordi det hadde brent litt i Riksdagen – det fant de seg i med en saueflokkhengivenhet som om det ikke kunne være annerledes.

Og bare en måned senere var det nær sagt over. De partiene som ikke ble forbudt, la ned seg selv og sluttet seg til Nazipartiet.  All mostand var kvelt, og enhver skepsis som fremdeles kunne eksistere, måtte nå overleve på innsiden av Nazipartiet, eller isolert fra alle andre skeptikere. Hvorfor så mange meldte seg inn i partiet er rart å se for seg, spesielt når man vet at det fremdeles var mange av dem som var uenige i det aller meste av hva Nazipartiet stod for. Men kanskje finner man allikevel noen forklaringer.

Det avgjørende var at raseriet og vemmelsen over motstandens egne feige og forræderske ledere i øyeblikket ble sterkere enn raseriet og hatet mot den egentlige fienden.

(…)

Hos mange [var grunnen] dernest en merkelig tankegang som er svært tysk: «Alle forutsigelsene til nazistenes motstandere har ikke gått i oppfyllelse. De hevdet at nazistene ikke ville seire. Nå har de jo seiret. Altså hadde motstanderne ikke rett. Altså har nazistene rett». Hos noen (særlig intellektuelle) dessuten troen på enn å kunne endre nazipartiets ansikt og forandre dets kurs hvis de selv gikk inn.

Utover våren 1933 kom nye forordninger fra Hitler. Sebastian Haffner skulle fullføre sin utdanning og ta eksamen den våren. Men plutselig måtte han gjennomføre en fireukers treningsleir for å få lov til å fullføre. Plutselig var Sebastian Haffner ufrivillig en del av den store massen han fremdeles var motstander av.

Nå var jeg så visst ingen tysk nasjonalist. Idrettsklubbnasjonalismen, av den typen som var dominerende under verdenskrigen og i dag er nazistenes åndelige næring, den grådige og barnslige gleden over å se sitt eget land fremstilt som en stor og stadig større fargeklatt på kartet, trimffølelsen over «seire», gleden over ydmykelsen og undertrykkelsen av andre, nytelsen av frykten man vekker, dne bombastiske nasjonale selvrosen i «Mestersanger»-stil, det onanistiske skaperiet rundt «tysk» tenkning, «tysk» følelse, «tysk» troskap, «den tyske mann» og «vær tysk!» – alt dette hadde for meg lenge vært motbydelig og frastøtende, her hadde jeg ikke noe jeg måtte ofre.

Selv før 1933 marsjerte ofte nazipartimedlemmer gjennom gatene med faner og sang.  Fra 1933 ble det slik at man måtte vise nazihilsen til disse paradene om man befant seg på fortauet idet de passerte. Alternativet var å bli banket opp. Dermed var det mange som snek seg unna, gjemte seg i en bakgård eller en oppgang. Sebastian Haffner var en av dem. Men når han i 1933 ble tvunget til treningsleiren for å få fullføre utdannelsen, var han med ett en av de marsjerende. Og da forsterkes paradokset med at han selv som motstander av systemet er med på å undertrykke de som faktisk mener det samme som ham. Han har ingen mulighet til å si imot, ingen mulighet til å protestere eller gi signal om at han på ingen måte vil banke opp noen som helst. Han går i uniform med naziarmbånd mot sin vilje.

Vi hadde også en fane – en hakekorsfane naturligvis, og av og til ble denne fanen båret foran oss, og når vi kom gjennom en landsby, løftet folk på begge sider hånden for fanen vår, eller gikk raskt inn i en oppgang. De gjorde dette fordi de hadde lært at hvis de ikke gjorde det, ville vi, altså jeg, banke dem opp. Det endret ikke det minste på dette at jeg – og mange andre av oss – selv flyktet inn i oppganger for fanene når vi ikke akkurat var nødt til å marsjere bak dem. Nå marsjerte vi bak dem og virket dermed på alle forbipasserende som en stilltiende trussel om å bli banket opp. Og alle hilste eller flyktet. Av redsel for oss. Av redsel for meg.

Ennå i dag blir jeg svimmel når jeg tenker gjennom denne situasjonen. I et nøtteskall inneholdt den hele Det tredje rike.

I treningsleiren var det stramt program og høye forventninger til hva man skulle mene og gjøre. Det var obligatorisk å gå med uniform og hakekorsarmbind, og hvordan ser man da hvem som virkelig mener det, og hvem man som uenig kan alliere seg med?

Det var et poeng – kanskje selve poenget – når det gjaldt det som skjedde med oss i leiren, at den enkelte person, hver enkelt av oss, absolutt ikke spilte noen rolle; den enkelte var sjaltet fullstendig ut og satt matt; han telte så å si ikke. Konstellasjonen var i utgangspunktet alltid slik at det slett ikke var noe spillerom for det enkelte jeg. Det man var og tenkte «privat» og «egentlig», var likegyldig og satt til side, nærmest lagt på is.

(…)

Noe må jeg aldri gjøre: si noe jeg senere må skamme meg over. Skyte på blink, ja. Men ikke på mennesker. Ikke binde meg. Ikke selge meg … Noe mer? Men alt annet var allerede gitt bort og tapt. Jeg hadde på meg uniform med hakekorsarmbind. Jeg stod stramt og pusset geværet mitt. Men alt dette gjaldt ikke. Jeg var ikke blitt spurt før jeg gjorde det. Det var jo ikke jeg som gjorde det. Det var et spill, og jeg spilte en rolle.

Men, herregud, kanskje fantes det et eller annet sted en instans som ikke anerkjente dette, men simpelten skrev opp alt som skjedde. Som ikke så inn i hjertet, men bare på hakekorsarmbindet. For denne instansen var jeg ille  ute. Herregud! Hvor var feilen? Hva skulle jeg svare dommeren som spurte meg: Du bærer et hakekorsarmbind. Men du vil det slett ikke? Vel. Hvorfor gjør du det, da?

Burde jeg kanskje ha nektet allerede den første dagen da armbindene ble delt ut? Straks erklært: Nei, noe slikt vil jeg ikke gå med, og trampe på det? Men det ville ha vært helt vanvittig og enda mer latterlig. Det hadde bare betydd at jeg var kommet i konsentrasjonsleir og ikke til Paris, og hadde brutt løftet til min far om å ta eksamen. Og sannsynligvis at jeg ville dø – for ingenting; for en Don Quijote-gest som ikke engang hadde noe publikum.

Denne boka er tungt skrevet, men absolutt leserverdig og spennende. Ikke minst kan man gjøre mange spennende tankeeksperimenter utifra den: Ville vi kunne opplevd noe lignende idag? I Norge? I andre land?

Det første som faller meg personlig inn er Frps ti bud, hvor de i det siste budet har regel om at alle som vet om noen som kan skade partiet, må gi beskjed til sentralledelsen. Det høres kanskje harmløst ut, men var det ikke nettopp det samme Hitler gjorde da han strupet mulighet for opposisjon? Med ett er det både sosialt og formelt uakseptabelt å ytre sin skepsis. Hvordan vet man at man er den eneste som er motstander av det de ledende figurer foreslår? Hvordan vil man vise sin skepsis, om ikke med å ta til orde for den?

Når man i 2009 sitter og tenker på om alt dette kunne skjedd på nytt, er det farlig å se etter en ny Hitler. Den neste vil ikke være en Hitler, men en helt annen. Klarer vi å se faresignalene før det er for sent denne gangen? Og klarer vi å gjøre motstand?

Related posts:

1. Pompeii – Robert Harris
2. Robert Harris – Imperium
3. Max Manus – Det vil helst gå godt & Det blir alvor
4. Joshua Keys – Desertørens beretning
5. Frank McCourt – Lærer’n

Tags: andre verdenskrig, ww2