Bøker jeg har lest

Det blir mye Nick Hornby for tida. Den forrige hastet det med å lese ut fordi jeg lånte den (ok, stjal den) fra kontoret til Stian, denne fordi kjæresten akkurat leste den og sa jeg måtte lese den og si hva jeg syntes om den. (Nå når jeg er ferdig med den aner det meg imidlertid at det først og fremst var en forklaring på slutten av boka hun ville ha. Jeg håper iallefall det, mer enn at det var et hint – resten av boken handler om hvordan parliv er meningsløst, og, til slutt, hvordan skilsmisse eller ikke egentlig ikke er et spørsmål fordi livet uansett er meningsløst. Eller uansett er givende? Vanskelig å si. Klassisk Hornby, med andre ord.)

Uansett. Det er Nick Hornby. Jeg liker Nick Hornby. Jeg skrev alt dette for to dager siden, da jeg skrev om Juliet, Naked, men det skader vel ikke å gjenta: Liker du de andre til Nick Hornby, liker du nok denne også.

I boka møter vi legen Katie, som er gift med David og har to barn. Hun er utro, vil skilles, og derfra og ut er det igrunn ikke spesielt enkelt å oppsummere handlingen. David, som før var ansvarlig for spalten «Holloways sinteste mann» i lokalavisa, møter den eksentriske healeren DJ GoodNews, som etter å ha flyttet inn hos Katie og David «for noen dager» omdanner David fra en fordomsfull og, ja, sinna mann, til verdens mest forståelsesfulle og omtenksomme Ghandi, som ikke bare vil gi bort familiens søndagsstek til gatens hjemløse, men også like godt inviterer dem inn for å bo sammen med dem. I mellomtiden strever Katie med å finne ut om hun misliker den gamle eller den nye ektemannen sin mest, hva hun skal gjøre med livet sitt, og, vel, det meste, igrunn.

Det er ingen intens spenningsroman, det er ingen høytsvevende livsfilosofisk reise, den har ingen altoppslukende, dramatiske konflikter. Det er hverdagsliv, gjennomsnittsmennesker (kanskje med unntak av den i overkant eksentriske «DJ GoodNews» (ja, han heter det)), og spørsmål og grublinger jeg tror mange kjenner seg igjen i. Og kanskje er det nettopp derfor Hornby er så god? Han skriver upretensiøst, nonsjalant, jordnært. Og ikke minst morsomt og underfundig.

For de mest dedikerte Hornby-fansene kan boka også by på en virkelig underfundig og morsom detalj. Katie flytter på et tidspunkt på hybel, og deler da hus med blant annet «Dick, en fåmælt, utrolig nervøs fyr som jobber i en platebutikk like ved». Høres det kjent ut? Dick nevnes bare i tre setninger, hvor den neste er i omtalen av gruppa Air, som blir Katies yndlingsgruppe, «enda Dick snakker litt nedsettende om dem, på sitt fåmælte, nervøse vis. Han sier det finnes mye bedre fransk ambience enn dette, og han kan ta opp litt for oss hvis vi vil.» Dette kan jo ikke være noen andre enn Dick, den nervøse og akk så sympatiske kompisen til Rob fra High Fidelity?

Alt i alt en god leseopplevelse, og også en god tankevekker om spørsmål vi helt sikkert burde tenkt mer på alle sammen. Hvordan kan jeg la være å kjøpe =Oslo under påskudd av å være student, men allikevel betale for internettilknytning, TV, mobil, rikelig med mat og busskort hver måned? Og hvorfor er det sånn at noen har enorme nettverk av mennesker og sosial omgang, omtanke og kjærlighet, mens andre blir sittende som ensomme fyrtårn i sine egne leiligheter uten annen menneskelig omgang enn med legen sin?

Hun har selvfølgelig rett. Det er urettferdig. Kjærligheten, viser det seg, er like udemokratisk som rikdommen, den hoper seg opp hos folk som har mer enn nok fra før – de mentalt friske, de fysisk sunne, de sjarmerende.

Nok sagt. God lesing!